21 May 2010

Solcelleekspert etterlyses

Å ta imot et barn, er en stor oppgave. Å ta imot et barn en mørk tropenatt med bare et stearinlys som belysning, er en stor og svært krevende oppgave. I Norge ville en slik hendelse fått betydelig spalteplass i ukebladene. For sykepleierne i Shalom er dette en ganske hverdagslig situasjon.

I år ønsker vi å utstyre et par av klinikkene våre med solenergi nok til å bruke lamper og til å drifte radioforbindelsen med Shalom-kontoret og til å kjøle en kjøleboks for medisiner og vaksiner.

Nå er vi på let etter noen som kan gi oss råd om hva vi bør kjøpe. Hva slags solcellepaneler bør man satse på? Hva med størrelse, effekt, regulator, batteri etc.? Kjenner du noen som har greie på slikt, så vil vi veldig gjerne ha kontakt.
Per Ørjan

04 May 2010

Sikker på at du vil?

Se for deg denne stillingsannonsen:

Stilling ledig:
EVANGELIST
Arbeidoppgave: Fortelle om Jesus
Arbeidsforhold: Ikke kontor, ikke telefon, ikke elektrisitet, ikke TV og aviser
Kommunikasjon: Ingen vegforbindelse, ingen offentlig transport.
Bolig: Muligheter for å få leid ei enkel lita landsbyhytte.
HMS: Ingen helsetilbud i mils omkrets.
Lønn: litt, men ikke mye
Forsikring: nei

- Er du sikker på at du vil dette? spurte vi henne ettertrykkelig. Vi var i ferd med å avslutte jobbintervjuet med Melie, en enestående enslig kvinne på rundt 50. Hun svarte godt for seg, og vi følte virkelig at hun var sendt av Gud. Vi har tidligere brent oss på at nye evangelister ikke har hatt den rette motivasjonen, og så har de gitt opp etter kort tid. Derfor var vi tydelige på at dette kan bli et hardt liv - om enn med mange velsignelser og gleder.
- Ja, dette vil jeg, for Gud kaller meg, svarte hun spontant.
- Men du får lite lønn, repliserte vi.
- Gud har omsorg for meg, så det ordner seg, svarte hun igjen.
- Men du har grei jobb her i byen. Når kan du eventuelt reise?
- Når som helst. Jeg er klar. Jeg har allerede sagt at jeg må slutte i jobben, for Gud kaller meg.

Melie fikk jobben og noen få dagars innføring. Nå er hun vel på plass i fiskerlandsbyen Ampasipitily. Hvordan hun har det, vet vi ikke, for det er som sagt ikke telefonforbindelse i byen. Men vi har virkelig tro på at dette skal gå bra. Melie har et godt vesen, hun vet hvem hun tror på, og hun er ikke rett for å dele troen på Jesus med andre. Det meste av sitt yrkesaktive liv har hun hatt som hushjelp og barnepike i indisk-muslimske familier. En gang ble arbeidsgiveren hennes, en apoteker, skadet i et grovt ran. Han forsøkte all slags medisin og behandling for å bli frisk, men uten å lykkes. Men da Melie tok med seg venninnene sine og ba for sjefen sin, så ble han frisk, og han tok imot troen på Jesus. Når kundene kom på apoteket for å kjøpe medisiner, så hendte det at han svarte at "Dette vil ikke gjøre deg frisk. Gå heller til lutheranerne og bli bedt for!"
Hva gjør en evangelist?
Kort fortalt er evangelisten et vitne som forteller om Guds kjærlighet til mennesker som ennå ikke kjenner Jesus. Jesu omsorg og kjærlighet har ingen grenser og gjelder alle mennesker, også de som bor i avsidesliggende landsbyer som Ampasipitily. Det er ingen etablert menighet i Ampasipitily, men de få kristne som er der samles regelmessig til enkle gudstjenester. Nå får de en ny medarbeider som kan lede gudstjenestelige samlinger.

Kjære venner rundt omkring i Norge. Vi håper dere vil huske Melie i bønnene deres. Hun har en viktig og vanskelig oppgave. Dere er også med! Be om at hun må bli godt mottatt i Ampasipitily. Be om at hun må trives og få gode venner. Og be fremfor alt om at hun må få være frisk. Det er mange timer å gå til nærmeste helseklinikk.

02 May 2010

Ny motor?

I den grad det var håp i hengande snøre sist vi skreiv på bloggen, så har snøret så godt som slitna! Veivakslingen er øydelagt og kan ikkje reparerast. Nye delar kostar på pass mykje at vi helst ikkje vil tenkje på det. Og kven veit om vi lukkast betre med reparasjonen denne gongen? I flg. Shalom-grunder Arild Bakke, så har det vore problem med motoren like sidan båten var ny. Kvart år har vi store utlegg på reparasjonar, og det er ei psykisk påkjenning for dei ansvarlege at ein ikkje får bukt med problema.

Men Shalom-arbeidet går vidare! Vi har bestemt oss for å ikkje vente på båten, men heller finne andre vegar og framkomstmiddel. Staben viser stor grad av fleksibilitet, og i går reiste to medarbeidarar med bil på den dårlege vegen til Soalala for å fylgje opp skulen og kyrkja der. Dei vil også leige pirogue og ta seg vidare til landsbyen Bali.

I dei neste blogg-innlegga vil vi forsøke å oppdatere dykk på det arbeidet som skjer i landsbyane. Sjølv om båten ikkje går, så har vi mykje å glede oss over!